TEST DEG SELV side 201

Likestillings- og diskrimineringsloven § 9 har vilkår for lovlig forskjellsbehandling av blant annet kjønn. Forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål, den må være nødvendig og den må ikke være et urimelig inngrep mot det kjønnet som stilles dårligere. Forarbeider til tidligere likestillingslov sier at det skal mye til for å gjøre forskjellsbehandling av kjønn lovlig, og nevner eksempler som at bare kvinner kan søke jobb som modell for å vise kvinneklær, eller bare menn som søker mannlig rolle i en film. Det anses saklig å forskjellsbehandle kvinner og menn til stillinger i trossamfunn hvis stillingen har med trosutøvelsen å gjøre. Bakgrunnen for denne omstridte rettstilstanden er hensynet til religionsfriheten, jf. Grunnloven § 16.

Det er også lovlig å forskjellsbehandle kvinner og menn ved å gi det ene kjønnet positiv særbehandling, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 11.

Positiv særbehandling etter likestillings- og diskrimineringsloven § 11 må være egnet til å fremme lovens formål (likestilling, jf. § 1(2)), og den må være rimelig. Det mest praktiske er utlysing av stilling i mannsdominerte yrker der særlig kvinner oppfordres til å søke.

Kjønnskvotering kan være lovlig i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven § 11 som positiv særbehandling av ett kjønn. Kvoteringen kan gjelde tilsetting i stilling, inntak på utdanningsinstitusjoner og liknende. Bestemmelsen stiller krav om rimelighet mellom det formål som ønskes oppnådd, og de ulemper særbehandlingen har for dem som stilles dårligere. Moderat kjønnskvotering er å tilsette det ene kjønn (som regel kvinner) hvis andre forhold er like. Hvis en mann og en kvinne har noenlunde like kvalifikasjoner, velges kvinnen. Slik kjønnskvotering regnes ikke for så inngripende som radikal kjønnskvotering, for eksempel der en kvinne velges foran en bedre kvalifisert mann. Radikal kjønnskvotering kan være i strid med rimelighetsvilkåret i LDL § 11 bokstav b. Slik kvotering vil derfor som hovedregel kreve særskilt hjemmel, se for eksempel likestillings- og diskrimineringsloven § 28 om kjønnsbalanse i offentlige utvalg.

Seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn er forbudt i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Seksuell trakassering kan omfatte handlinger som beføling og blotting, men også ytringer i form av blikk eller kommentarer. Trakassering som ikke er seksuell kan omfatte tilsvarende og andre handlinger der det gis uttrykk for at kvinner er mindre intelligente, ikke egnet til spesielle arbeidsoppgaver og liknende. Loven (§ 13) krever at trakasseringen må være uønsket og ha til formål å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Legg merke til at loven sier «eller» slik at bare ett av vilkårene behøver å være oppfylt. Det er ikke meningen at bestemmelsen skal ramme uskyldig flørting.

Trakassering i form av handlinger, for eksempel beføling av bryster eller skritt, kan også være straffbar som seksualforbrytelse etter straffeloven §§ 266 eller 297.

Seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn er ikke nødvendigvis det samme. Trakassering av kjønn behøver ikke være av seksuell art, for eksempel hvis en mann hevder at en kvinne er mindre intelligent fordi hun er kvinne. Seksuell trakassering er seksuelle handlinger eller ytringer, vanligvis rettet mot motsatt kjønn, men kan også rettes mot samme kjønn.

Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, jf. § 2. Loven gjelder derfor i prinsippet i familieliv og andre rent personlige forhold, og i trossamfunn. Dette er en endring av reglenes rekkevidde i forhold til diskrimineringslovene av 2013 som ble opphevet 1.1.2018. En annen sak er at forskjellsbehandling på slike områder kan være lovlig etter LDL § 9, for eksempel ved utleie av rom i egen bolig der leieren skal dele kjøkken, bad og toalett med utleieren.

Diskrimineringsgrunnlagene listet opp i LDL § 6 er kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet (blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder, eller kombinasjoner av disse. Disse diskrimineringsgrunnlagene gjelder også i arbeidsforhold, jf. § 29.

Lovlig forskjellsbehandling etter § 9 må ha et saklig formål, være nødvendig og rimelig. Det kan være tillatt (ifølge avgjørelse i EU-domstolene) for arbeidsgivere å nekte ansatte å være ikledd hijab eller bære religiøse symboler i form av smykker eller liknende. Det regnes som et saklig formål at en bedrift vil framtre utad som nøytral med hensyn til religion og livssyn. Det kan også være saklig å stille krav til språkferdighet ved tilsetting, men da må det være nødvendig i lys av stillingens art.

Lovlig forskjellsbehandling på grunnlag av seksuell orientering mv. må etter § 9 ha et saklig formål, være nødvendig og rimelig. Et eksempel kan være tilsetting i stilling i et trossamfunn. Det antas å være saklig at et trossamfunn ikke ønsker å ha lesbiske eller homofile personer i stillinger som har med trosutøvelsen å gjøre. Begrunnelsen er hensynet til den frie religionsutøvelsen, jf. Grunnloven § 16.

Lovlig forskjellsbehandling etter § 9 må ha et saklig formål, være nødvendig og ikke urimelig. Ved tilsettinger er det ofte avgjørende at en person har fysisk styrke, kan snakke, høre, se osv. Det kan være saklig å sette krav til syn og hørsel i mange stillinger, ikke minst på grunn av sikkerheten. Det kreves en skjønnsmessig vurdering av om kravene virkelig er nødvendige. Det er kanskje saklig å ikke tilsette kroppsøvingslærer som bare kan bevege seg med rullestol, mens det ikke er saklig å diskriminere rullestolbrukere som kan undervise i språkfag.